Ingen har vekket mer debatt i moderne fransk historie enn marskalk Philippe Pétain. Han steg fra det ukjente til stor berømmelse under første verdenskrig, men falt i vanære under de mørke tidene av nazistenes okkupasjon under andre verdenskrig. Pétains strålende teorier om ildkraft og fleksibel forsvar, sammen med hans dype empati for soldatene i Frankrike og de grusomme prøvelsene de måtte utstå daglig, plasserer ham blant de fremste allierte generalene fra første verdenskrig. Til tross for dette huskes han i dag først og fremst som den nesten senile marskalken som fikk makten i Frankrike midt under den katastrofale kampanjen i 1940, hvor han fikk i oppdrag å forhandle med Nazi-Tyskland. Hans ledelse av Vichy-regjeringen fra 1940 til 1944, samt hans etterfølgende dom for landssvik og livstids eksil til Ile d’Yeu, gjorde ham til en syndebukk for nasjonen. Denne senere oppfatningen har for alltid skjult Pétains militære rykte som en soldat som viet hele sitt liv til Frankrike, og som ledet den franske hæren gjennom sin største prøvelse.
