Med de betydelige politiske endringene i Europa tidlig på 1990-tallet begynte politikere og militære planleggere å vurdere hvilke konsekvenser disse forandringene kunne ha for militære strategier. De fleste land valgte imidlertid å ikke iverksette planer for reformer etter Den kalde krigen, hovedsakelig på grunn av mangel på politisk vilje og økonomiske ressurser, samt motstand fra tradisjonelle militære strukturer. I tillegg følte de at det ikke var noen umiddelbar trussel som krevde handling. Heldigvis har det nå begynt å oppstå debatter om fremtidige militære styrker, den såkalte 'revolusjonen i militære anliggender', og planene for NATO samt europeisk samarbeid innen sikkerhet og forsvar. Denne publikasjonen gir et relevant bidrag til diskusjonen om hvilke lærdommer som er blitt trukket – og hvilke som ikke er det – samtidig som den foreslår mulige veier fremover.
