I romanen 'Jeg heter Lucy Barton' befinner vi oss i et sykehusrom der Lucy ligger innlagt. Lengselen etter hjemmet og barna hennes er intens, og besøkene fra dem er preget av nervøsitet og spenning. En dag, mens Lucy ligger der, sitter moren hennes ved vinduet og ser ut på New Yorks pulserende liv. Dette er et møte etter mange år med lite kontakt, spesielt etter at Lucy giftet seg. I et forsøk på å berolige datteren begynner moren å fortelle historier fra deres hjemby, om folk de begge kjente fra en svunnen tid. Parallelt med morens fortellinger deler Lucy sin egen personlige historie. Hun tar oss med tilbake til sin oppvekst preget av fattigdom og ensomhet, til sin reise gjennom ekteskap og familieforhold, og til den gradvise oppvåkningen av hennes lengsel etter å bli forfatter. En forfatter som ikke bare setter ord på sine erfaringer, men som også bidrar til å gi mening til livets kompleksitet. Elizabeth Strout, kjent for sin evne til å fange de subtile følelsene hos vanlige mennesker, har vunnet hjerter hos norske lesere og kritikere, ikke minst med sin Pulitzer-vinnende roman 'Olive Kitteridge'.
