Boken "The Carpenter and the Architect" fungerer som en moderne påminnelse om betydningen av snekkeren og treverk i japansk arkitektur. Når man tenker på japansk arkitektur i dag, er det ofte bilder av templer eller pagoder man forestiller seg. Andre kan ha i tankene mer moderne verk, som de massive modulveggene av grov betong, støpt på plass og preget av formarbeidet, i stil med Ando Tadao, de lettere strukturene fra Ito Toyo og Sejima Kazuyo, eller de kunstferdig utformede fasadene til Kuma Kengo. Det har oppstått en generasjonskløft - og overraskende nok også en historisk avstand - mellom de emblematiske bildene av tradisjonell japansk arkitektur, der tre er det foretrukne materialet, og de mer aktuelle og innovative verkene der bruken av treverk har blitt kraftig redusert. Selv om snekkeren lenge har vært den ledende byggherren, ser det ut til at den samtidige arkitektoniske kulturen har glemt denne kilden til byggingserfaring som er opparbeidet gjennom århundrene. "The Carpenter and the Architect" adresserer og korrigerer på mesterlig vis denne utdaterte oppfatningen.
