Siden 1990-tallet har selvmordsrater i Japan, et land plaget av økonomisk nedgang, økt dramatisk, samtidig som oppmerksomheten rundt depresjon har blitt større. I et samfunn som tradisjonelt har vært tilbakeholdent når det gjelder å ta opp mentale helseproblemer, er det interessant å undersøke hvilke faktorer som har bidratt til den økende medisinske forståelsen av depresjon og selvmord. I boken 'Depression in Japan' utforsker Junko Kitanaka de dyptgripende endringene fra historiske, kliniske og sosio-rettslige perspektiver. Hun belyser hvordan depresjon har utviklet seg til å bli en nasjonal sykdom og har fått en permanent plass i det japanske språket. Videre analyserer hun psykiatriens respons på det sykelige samfunnsmønsteret i Japan, samt hvordan psykiatrien har klart å overvinne den langvarige motstanden mot å innta en rolle i japansk liv. Kitanaka stiller spørsmål ved påstandene fra japanske psykiatere om at depresjon knapt eksisterte i det førmoderne Japan, og viser at japansk medisin faktisk hadde et språk for å beskrive depresjon som en sykdom, der psykologisk lidelse var nært knyttet til kulturelle og samfunnsmessige forhold.
