Ondskap truer den menneskelige fornuften, ettersom den utfordrer vår håp om at verden gir mening. For europeere på 1700-tallet fremstod jordskjelvet i Lisboa som en tydelig manifestasjon av ondskap. I dag oppfatter vi ondskap som en form for menneskelig grusomhet, der Auschwitz står som den mest ekstreme inkarnasjonen. I boken undersøker Susan Neiman vår forståelse av ondskap fra inkvisisjonen til moderne terrorisme, og reflekterer over hvordan vi har utviklet oss i løpet av de tre århundrene som skiller oss fra den tidlige opplysningstiden. Neiman omskriver samtidig historien til moderne tenkning og reviderer filosofien for å gjenopplive spørsmålene som i utgangspunktet drev den. Enten ondskap uttrykkes i teologiske eller sekulære termer, reiser den en utfordring angående verdens forståelighet. Dette konfronterer filosofien med grunnleggende spørsmål: Kan det finnes mening i en verden der uskyldige lider? Kan troen på guddommelig makt eller menneskelig fremgang overleve en oppregning av ondskap? Er ondskap dyptgående eller banal? Neiman hevder at disse spørsmålene drev utviklingen av moderne filosofi.
