I 'Human Forms' presenterer Ian Duncan en omfattende nytenkning av den europeiske romanen og dens forhold til tidlig evolusjonsforskning. Boken dekker en periode på 120 år, fra Henry Fieldings 'Tom Jones' (1749) til George Eliots 'Middlemarch' (1871), som markerer både romanens fremvekst og overgangen fra antagelsen om en stabil, universell menneskelig natur til en forståelse av at denne naturen er i stadig endring. Duncan reorienterer vår oppfatning av romanens utvikling i en tid preget av kulturell oppblomstring, ved å argumentere for at fiksjon skapte ny kunnskap i en æra der litterære og vitenskapelige diskurser var i samhandling, til tross for at de begynte å skille seg ut som separate domener. Forfatteren henvender seg til flere kritiske punkt i denne utviklingen: den omstridte dannelsen av en naturhistorie for menneskeslekten i senopplysningstiden; fremveksten av nye sjangre som den romantiske bildungsroman; historiske romaner av Walter Scott og Victor Hugo, som konfronterte oppløsningen av ideen om en fast menneskelig natur; samt Charles Dickens' transformistiske estetikk, og dens utfordringer mot disse endringene.
