I "Human Forms" presenterer Ian Duncan en grundig nytenkning av den europeiske romanens utvikling og dens forhold til tidlig evolusjonsvitenskap. Boken undersøker en periode på 120 år mellom utgivelsen av Henry Fieldings "Tom Jones" (1749) og George Eliots "Middlemarch" (1871), som ikke bare markerte romanens fremvekst, men også overgangen fra antagelsen om en stabil, universell menneskelig natur til en betraktning der mennesket ses som et produkt av tidens endringer. Duncan omformer vår forståelse av romanens dannelse under dens kulturelle oppsving, hvor han argumenterer for at fiktion skapte ny kunnskap i en tid preget av samspillet mellom litterære og vitenskapelige diskurser, selv om disse to sfærene var i ferd med å skille seg fra hverandre. Gjennom studiet av flere kriseøyeblikk retter Duncan søkelyset mot dannelsen av en naturlig historie for menneskearten i den sene opplysningstiden, fremveksten av nye sjangre som den romantiske bildungsroman, samt historiske romaner fra Walter Scott og Victor Hugo som utfordret oppfatningen av en fast menneskelig natur. I tillegg analyserer han Charles Dickens' transformistiske estetikk og dens utfordringer.
