I denne banebrytende boken utforsker Adam Mestyan hvordan gjenbruk av genetiske og religiøse elementer fra det osmanske imperiet førte til fremveksten av nye politiske ordener i Midtøsten. Mestyan argumenterer for at de arabiske politiske strukturene som oppsto etter det osmanske imperiets fall ikke kun var produkter av europeisk kolonialisme, slik mange historikere har ment, men resultatet av en prosess han kaller "gjenbruk av imperiet." Etter Første verdenskrig samarbeidet representanter fra de allierte maktene og tidligere osmanske aristokrater for å omforme imperielle institusjoner, ved å gjennbruke tidligere osmanske metoder knyttet til slektskap og religion for å etablere nye politiske enheter, med unntak av det koloniserte Palestina. Disse enhetene må forstås som underlagte suverene lokale stater, organisert under religiøse, etniske og dynastiske autoritetskilder fra imperiet, snarere enn som kolonier eller nasjonalstater. Samtidig ble styring uten suverenitet den nye formen for vestlig dominans. Boken benytter seg av tidligere ubenyttede arkivkilder fra det osmanske, franske, syriske og saudi-arabiske arkiv for å belyse disse komplekse sammenhengene.
