Toleranse blir ofte sett på som en uforbeholden prestasjon i den moderne vestlige verden. Denne forståelsen har sine røtter i tidlig moderne Europa, hvor målet var å dempe voldelig religiøs konflikt og redusere forfølgelser. I dag oppfattes toleranse som en nøkkel til å redusere konflikter langs flere linjer som kultur, rase, etnisitet og seksuell legning. Likevel, som politisk teoretiker Wendy Brown påpeker i sin bok "Regulating Aversion", har toleranse også en mørk og problematisk underside. Misliking, misbilligelse og regulering trekker i trådene under overflaten av toleranse. Det å tolerere innebærer ikke å bekrefte, men å betinge og tillate det som er uønsket eller avvikende. Selv om det fremstilles som et alternativ til vold, kan toleranse også bidra til å rettferdiggjøre vold, som dramatisk eksemplifisert i krigen i Irak og krigen mot terror. Siden angrepene 11. september har toleranse, i særlig grad, blitt brukt for å skille den siviliserte vestlige verden fra en barbarisk islamsk verden, og på den måten undergraver den paradoksalt nok vestlig imperialisme. Browns analyse av toleransens historie og dens nåtidige liv avdekker dens komplekse natur.
