I "Robespierre" utforsker Marcel Gauchet hvordan Maximilien Robespierres karriere og arv reflekterer de farlige motsetningene i demokratiet. Robespierre, som levde fra 1758 til 1794, er utvilsomt en av de mest omstridte og selvmotsigende skikkelsene fra den franske revolusjonen, noe som har skapt en lidenskapelig debatt om hans rolle og betydning. Forsvarere av Robespierre, den 'Inkorruptible', fremhever hans kamp for folkets rettigheter, mens kritikere fordømmer ham som en blodtørstig tyrann som førte mange til giljotinen. Gauchet argumenterer for at Robespierre representerte begge disse sidene: han var både symbol på den storslåtte friheten og en del av de ekseverstene som endte i Terroren. På samme måte som 1789 og 1793 står som symboler på de to motstridende ansiktene ved den franske revolusjonen, er Robespierres motsetninger i kjernen av selve revolusjonens kompleksitet. Han var verken den idealistiske forsvareren av frihet som falt offer for maktens korrumperende innflytelse, eller tyrannen som sviktet prinsippene han engang sto for.
