I følge tradisjonell oppfatning er naturvitenskapene, når de utøves riktig, en ren og verdifri metode for å skaffe kunnskap om verden rundt oss. Helen Longino utfordrer imidlertid denne forestillingen ved å peke på de sosiale og normative dimensjonene som preger mange vitenskapelige debatter. Hun argumenterer for at generelle beskrivelser av vitenskapelig metodikk ikke klarer å støtte denne vanlige troen. Ved å fokusere på begrepet evidens, stiller hun spørsmål ved en metodikk som er sterk nok til å omfatte teorier av ethvert omfang, og påpeker at den samtidig er ute av stand til å utelukke innflytelse fra sosiale og kulturelle verdier i strukturen av kunnskap. Longino foreslår at objektiviteten i vitenskapelig forskning kan opprettholdes ved å forstå vitenskapelig utforskning som en sosial fremfor en individuell prosess. For å åpne opp for dialog mellom metodologer og sosiale kritikere av vitenskapene, utvikler hun konseptet 'kontekstuell empiri' i sin analyse av forskningsprogrammer som har fått kritikk fra feminister, samtidig som hun undersøker teorier om menneskelig evolusjon.
