Carl Dahlhaus regnes som en fremragende musikkviter fra etterkrigstiden, hvis bortgang har blitt sørget over verden over. Denne grunnleggende boken, oversatt for første gang til norsk, gir et dyptgående innblikk i utviklingen av tonalitet, og demonstrerer forfatterens totale mestring av harmoniets teori. I verket forklarer Dahlhaus moderne konsepter innen harmonikk og tonalitet, og drøfter viktige teorier fra sentrale musikkteoretikere som Rameau, Sechter, Ftis, Riemann og Schenker. Han setter søkelys på de velkjente prinsippene bak akkordkomposisjon og kontrasterer dem med de mindre kjente prinsippene for intervallkomposisjon, som var grunnlaget for polyfonisk musikk i senmiddelalderen og renessansen. Gjennom flere sitater fra teoretiske skrifter dokumenterer Dahlhaus hvordan tidlig musikk ble drevet frem ikke av akkordprogresjoner, men av enkle intervallprogresjoner. Når transformerte komponister intervallkomposisjon til akkordkomposisjon? Og når skjedde overgangen fra modalitet til tonalitet? Gjennom omfattende analyser av motetter av Josquin og frottole av Cara, gir Dahlhaus en unik innsikt i denne musikalske utviklingen.
