I denne provoserende og originale fremstillingen av historien om fransk sosial tenkning, plasserer George Steinmetz utviklingen av moderne fransk sosiologi i konteksten av det franske imperiet etter andre verdenskrig. Steinmetz knytter framveksten av sosialvitenskapene til de imperialistiske maktene, spesielt Frankrikes forsøk på å konsolidere kontrollen over sine kriserammede kolonier. Han argumenterer for at koloniforskning utgjorde en viktig kjerne i den gjenoppblomstrende akademiske disiplinen sosiologi, særlig mellom slutten av 1930-årene og 1960-tallet. Sosiologer ble sett på som verdifulle samarbeidspartnere for koloniale regjeringer og fikk i oppdrag å anvende sin ekspertise for å løse såkalte 'sosiale problemer', som avstamningsbrudd, urbanisering, fattigdom og arbeidsmigrasjon. Steinmetz hevder at denne koloniale orienteringen gjennomsyret alle de viktigste underfeltene innen sosiologisk forskning, og at den står sentralt i arbeidet til fire innflytelsesrike forskere.
