I 1942 var luitenant Herman H. Goldstine, en tidligere matteprofessor, stasjonert ved Moore School of Electrical Engineering ved University of Pennsylvania. Her bidro han til utviklingen av ENIAC, den første elektroniske digitale datamaskinen, som ble operativ i 1945. Imidlertid var planene for en ny datamaskin allerede i gang. Den sentrale kilden til ideer for denne nye maskinen var John von Neumann, som ble Goldstines fremste samarbeidspartner. Sammen utviklet de EDVAC, som ble etterfølgeren til ENIAC. Etter andre verdenskrig, ved Institute for Advanced Study, bygde de det som skulle bli prototypen til dagens datamaskin. Herman Goldstine skriver både som historiker og vitenskapsmann i denne første grundige vurderingen av utviklingen av databehandlingsmaskiner, fra det syttende århundre til tidlig på 1950-tallet. Hans personlige engasjement gir en spesiell autentisitet til fortellingen, og han krydrer teksten sin med anekdoter og historier som gjør lesningen både informativ og engasjerende.
