Boken "The Last of Its Kind" av Gísli Pálsson gir leseren et gripende innblikk i de tragiske omstendighetene rundt utryddelsen av den store auken, en av de mest dokumenterte eksemplene på menneskeskapt utryddelse. Den flygeløse fuglen, som hekket på avsidesliggende øyer i Nord-Atlanteren, ble sist observert i 1844 på Island, der de siste eksemplarene ble drept. Pálsson trekker på førstehåndsberetninger fra islendinger som deltok i jakten på disse majestetiske fuglene, og tar oss med tilbake til en svunnen tid preget av vitenskapelig utforskning på viktoriansk tid, samtidig som han gir viktige innsikter om dagens artsutryddelse. Boken beskriver hvordan de britiske ornitologene John Wolley og Alfred Newton drog til Island for å samle inn eksemplarer, bare for å oppdage at de store auksene allerede var utdødd. På den tiden var utryddelse sett på som en umulighet eller ble trivialisert som et naturlig fenomen. Pálsson dokumenterer hvordan Wolley og Newton satte fokus på skjebnen til de siste fuglene gjennom intervjuer med mennene som drepte dem.
