Forskere har lenge debattert om Freden i Westfalen i 1648, som avsluttet mer enn et århundre med religiøs konflikt utløst av reformasjonen, markerte starten på det moderne suverenitetsstatssystemet. Imidlertid har de i stor grad oversett et mer grunnleggende spørsmål: Hva førte til at fremveksten av nye former for religiøs heterodoksi under reformasjonen utløste så voldsom uro og nesten velte den gamle politiske orden? I denne boken viser Daniel Nexon at svaret ligger i forståelsen av hvordan mobiliseringen av transnasjonale religiøse bevegelser krysser med - og kan destabilisere - imperielle styreformer. Ved å ta et friskt blikk på de avgjørende hendelsene i det sekstende og syttende århundre, inkludert den Schmalkaldiske krigen, den nederlandske revolten, og trettiårskrigen, argumenterer Nexon for at tidlig moderne 'kompositt'-politiske samfunn hadde mer til felles med imperier enn med moderne stater. Han introduserer en teori om imperielle dynamikker som forklarer hvordan religiøse bevegelser forandret den politiske landskapet.
