Eventyr har lenge vært ansett som 'tidløse' og i bunn og grunn 'muntlige' fortellinger, med en rik skriftlig historie. I sitt provokative verk, argumenterer Elizabeth Wanning Harries for at en viktig del av denne historien har blitt oversett. De korte, subtile, didaktiske eventyrene til Charles Perrault og Grimms eventyrene har hatt stor innflytelse på vår oppfatning av hvordan et eventyr bør være. Men Harries fremhever at det, ved siden av disse 'kompakte' fortellingene, også finnes en 'kompleks' tradisjon: fortellinger skrevet i Frankrike av conteuses (fortellende kvinner) på 1690-tallet, samt sent på 1900-tallet av kvinnelige forfattere som delvis henter inspirasjon fra denne århundregamle tradisjonen. Med en solid forankring i samfunnshistorie og skrevet i klar og tilgjengelig stil, omfokuserer "Twice upon a Time" det perspektivet vi ser eventyr gjennom. Conteusene så på sine fortellinger som underholdning for sofistikerte voksne i salongen, ikke for barn. Deres verk er selvrefererende, ofte parodiske, og plassert i forseggjorte rammer som kritiserer samfunnets forventninger.
