Jean-Jacques Nattiez utforsker i sin innsiktsfulle bok "Wagner Androgyne" hvordan Richard Wagner oppfattet seg selv som både mann og kvinne, noe som er essensielt for å forstå både hans liv og kunst. Gjennom en grundig analyse trekker Nattiez på semiologi, musikkritikk og psykoanalyse for å belyse temaer som Wagners teorier om musikkdrama, hans antisemittisme og hans psykologiske tilstand. Wagner, som selv skrev librettoene til sine operaer, hevdet at kunst er en sammensmelting av det feminine prinsipp, musikk, og det maskuline prinsipp, poesi. Med dette androgyne perspektivet går Nattiez i dybden på den wagnerianske kanon, spesielt "Ringen av Nibelungene", som viser seg å inneholde en metaforisk transposisjon av Wagners oppfatning av musikkhistorien: Siegfried representerer poeten, mens Brunnhilde symboliserer musikken. Deres forening er en androgyne enhet, der individuell identitet forsvinner, og kjæresteparet vender tilbake til en tilstand preget av konflikt og seksualitet. Nattiez følger det androgyne symbolet i Wagners teoretiske skrifter gjennom hele hans liv.
