I denne sterke memoaren skildrer Joanna Cannon sin erfaring som juniorlege gjennom gripende og fengslende portretter. Leseren blir med henne gjennom sykehusets ulike avdelinger, der hun møter uforglemmelige øyeblikk, fra hennes første obduksjon til å sitte sammen med en pasient i deres siste stunder. Cannon lærer viktigheten av både velvalgte og uforsiktige ord, og hvordan små, men betydningsfulle handlinger av omsorg og samhold kan gi støtte i en utfordrende hverdag. Boken fremhever at emosjonell omsorg og mental helse er like viktig som å få tilbake hjerteslagene. I en profesjon der svakhet ofte er et tabuemne, gir denne rørende og vakkert skrevne boken liv til de levende, menneskelige historiene om både leger og pasienter, og understreker nødvendigheten av å ta bedre vare på dem som tar vare på oss.
