«Human, All Too Human» (1878) anses ofte å være begynnelsen på Friedrich Nietzsches modne periode. Dette komplekse verket utforsker en rekke temaer som Nietzsche senere kom tilbake til, og markerer et betydelig brudd med hans tidligere tenkning. I dette verket tar Nietzsche avstand fra sin tidlige lojalitet til Schopenhauer og Wagner, og etablerer rammene for sin senere filosofi. I motsetning til sin tidligere forakt for vitenskap, ser Nietzsche nå vitenskap som en nøkkel til å svekke tradisjonell metafysikk. Dette oppfatter han som en avgjørende fase i fremveksten av frie ånder, som vil bli kulturell avantgarde. For å oppsummere det kritiske perspektivskiftet uttrykt i «Human, All Too Human», benyttet Nietzsche følgende ord i sitt senere verk «Ecce Homo»: 'Human, All Too Human er en minnesmerke om en krise... [J]eg frigjorde meg med denne boken fra det i min natur som ikke tilhørte meg. Idealismen hører ikke til meg... virkelighetene var helt fraværende i min kunnskap, og 'idealitetene' var.'
