I 'The Limits of My Language' av Eva Meijer får leseren et dypt og originalt innblikk i temaet depresjon, som ofte har vært gjenstand for mye skriving, sang og samtale, men sjeldent blir utforsket på en meningsfull måte. Meijer klarer, til tross for tittelen, å avdekke språkets virkelige potensial. Hun fletter sammen sine egne erfaringer med perspektivene til store tenkere som Freud, Foucault og Woolf, og skaper en rørende og skarpsindig skildring av tilstanden som depresjon representerer. Boken utforsker hvordan depresjon kan forme oss over tid, lik et krumfattet tre, og hvordan samtaler med andre noen ganger kan hjelpe oss til å gjenskape oss selv. Meijer tar oss med på en reise fra de mørkeste tankene til det som virkelig gir livet mening, enten det er filosofiske refleksjoner, kunst, eller en enkel spasertur med hunden eller stillhet sammen med en katt. 'The Limits of My Language' står både som en skarpt analytisk undersøkelse av depresjon og en utrettelig søken etter de små og store tingene som gir livet verdi.
