I denne imponerende samlingen tar Franz Wright leseren med på en reise tilbake fra et sted preget av isolasjon og taushet. Etter en periode hvor det virket som om han aldri ville skrive poesi igjen, uttrykker han seg med forbløffende klarhet om den skumringstiden som ligger mellom galskap og sunt vett, avhengighet og helbredelse. Wright navigerer gjennom den skjøre overgangen fra sykdom til helse med en skeptisk begeistring, hvor han oppdager den oppkvikkende kraften av kjærlighet – både den guddommelige og den menneskelige – og innser at selv det mest medtatte sinnet kan være et godt selskap. Enten han skriver om sin anger over aborten av et barn, beskriver mekanismene bak baktalelse ('Jeg kan bare høre dem på telefonen og klage med sine små kniver'), eller lager en ironisk ode til seg selv ('Til en Blomstrende Galning'), er Wrights dikt enestående presise. Charles Simic har karakterisert ham som en poetisk miniaturist, hvis 'hemmelige ambisjon er å skrive et episk verk på innsiden av et fyrstikkeske.'
