Fotografi og antropologi deler en bemerkelsesverdig parallel historie. Christopher Pinneys provokative og lettleste fremstilling gir et polemisk narrative om antropologenes bruk av fotografi fra 1840-tallet og frem til i dag. Walter Benjamin hevdet at fotografi 'gjør forskjellen mellom teknologi og magi synlig som en grundig historisk variabel', og Pinney utforsker her fotografi som en spådomspraksis. Selv om det ofte blir sett på som moderne og rasjonelt, førte denne egenskapen ved fotografi faktisk antropologene mot de 'primitive' livene til de de studerte. Den tidlige antropologien feiret fotografi som et fysisk dokument, hvis autoritet og varighet lovet en flukt fra usikkerheten i tale. For senere antropologer ble denne samme egenskapen grunnlaget for å kritisere en billedpraksis som ikke klarte å fange bevegelse og prosess. Men gjennom disse svingene har antropologi, som en praksis med 'å være til stede', funnet seg selv vevd inn i en dypere forståelse av menneskelig erfaring.
