I denne engasjerende boken undersøkes en betydelig krise innen tysk filosofi og nasjonal identitet i årene rundt andre verdenskrig, en tematikk som fortsatt har relevans i dag. Tysk filosofi, kjent for sitt høytidsstemte idealisme, ble kastet inn i en krise da Tyskland transformerte seg til et urbant og industrielt samfunn på slutten av 1800-tallet. En sentral skikkelse i denne utviklingen var Immanuel Kant, som i over et århundre har vært ansett som den filosofiske faderen av nasjonen. Likevel ser vi at Kant syntes å mangle viktige svar for de voldelige og upersonlige moderne tidene. Boken viser hvordan den sosiale og intellektuelle krisen som revolusjonerte Tysklands tradisjoner – preget av en dyp åndelig forvirring om retningen moderne samfunn var på – var den samme krisen som muliggjorde Hitlers vei til makten. I tillegg beskriver verket hvordan tyske filosofer aktivt tok fatt på oppgaven med å utvikle en ny form for filosofi, i et forsøk på å forstå den sosiale uorden og teknologiens innvirkning på individet.
