I den autofiktive fortellingen "Jeg er hende" tar Tina Frank leseren med tilbake til en barndom preget av rike kulturelle referanser som har formet hovedpersonens opplevelse av sitt eget kjønn. Frank skildrer modig hvordan de narrative inntrykkene fra filmer og musikk har sneket seg inn i bevisstheten hennes, og bidratt til en identitet som hun gradvis begynner å miste grepet om. Hovedpersonen, som elsker "Pretty Woman" og synger med på "wild women do and they don’t regret it" mens hun går gjennom Vojens, opplever et indre konfliktnivå omkring sitt liv og sine ønsker. Hennes barnslige drømmer, som å eie Vivians gule walkman og den prikkete kjolen fra hesteveddeløpet, står i kontrast til nåtidens følelsesmessige avstand. Historien er en dyp refleksjon over hvordan eksterne innflytelser og kulturelle idealer kan påvirke vår selvoppfatning og livsvalg, og hvordan man søker å navigere gjennom forventningene i det moderne liv.
