Den vestlige kirken har begynt å omfavne feminisme. Gud har gitt menn autoritet, både i hjemmet, i kirken og i samfunnet. Likevel har kirken fratatt seg denne guddommelige designen og tatt til seg verdiene fra den ikke-troende verden, som hevder at kvinner skal påta seg samme roller og plikter som menn, i stedet for å fokusere på hjemmet og barna. Kristne akademikere og bibelkommentarer preges av feministiske argumenter som hevder at både ektemann og ektefelle skal underordne seg hverandre ('gjensidig underordning'), at kvinner kan være prester og forrette sermoner for menn, og at Paulus' undervisning om kjønnene er begrenset til den gresk-romerske kulturen og ikke lenger er relevant i lys av vår enighet i Kristus. Beklageligvis har det konservative svaret på feminisme – komplementarisme – kompromittert flere historiske kristne lære, og har dermed gitt feminismen et enda sterkere fotfeste i kirken. Mange komplementarister klarer ikke å forankre kjønnsroller i de iboende forskjellene mellom menn og kvinner. Som en konsekvens av dette har de nektet å anvende Bibelens lære om menn og kvinner.
