Den revolusjonære bølgen som feiet over Midtøsten i 2011 var preget av en bemerkelsesverdig mobilisering som spredte seg både innenfor og mellom land med en ekstraordinær hastighet. Flere år senere viser det seg imidlertid at denne bølgen har ført til begrensede endringer i maktstrukturer, og mye av den gamle politiske og sosiale ordenen forblir intakt. I boken «Revolution without Revolutionaries» tar den anerkjente forfatteren Asef Bayat—som tidligere skrev om Mulighetene i politisk liv før den Arabiske våren—en grundig analyse av hvorfor dette skjedde, og hva som gjør disse opprørene distinkte fra tidligere revolusjoner. Boken fungerer som en både en historisk redegjørelse for den Arabiske våren og en bredere studie av revolusjoner. Bayat setter 2011-opprørene opp mot revolusjonene på 1970-tallet, spesielt den iranske revolusjonen, og avdekker en dyp global endring i arten av protestbevegelse: Når aksepten av neoliberal politikk har spredt seg, har de radikale revolusjonære impulsene avtatt. Dagens protesterende ber i stedet om reformer framfor en grunnleggende transformasjon. Ved å utforske konturene av disse bevegelsene og belyse deres betydning gir Bayat innblikk i den nåværende tilstanden til politisk aktivisme.
