Historien om Indias kamp for frihet er ofte fortalt fra perspektivet til den ikke-voldelige bevegelsen. Imidlertid er historien om bevæpnet motstand mot kolonial okkupasjon like viktig. Navn som Vinayak Savarkar, Aurobindo Ghosh, Rashbehari Bose, Bagha Jatin, Sachindra Nath Sanyal, Bhagat Singh, Chandrashekhar Azad og Subhas Chandra Bose er fortsatt dypt inngravert i folks minner. Deres beretning blir ofte fremstilt som individuelle heltehandlinger, snarere enn som del av en bredere bevegelse som hadde en overgripende strategi eller en betydelig innvirkning på den samlede kampen for uavhengighet. I virkeligheten utgjorde revolusjonærene en omfattende nettverksstruktur som opprettholdt væpnet motstand mot det britiske imperiet i over femti år. De skapte ikke bare et bredt nettverk innen India, men etablerte også tilhold i land som Storbritannia, Frankrike, Thailand, Tyskland, Persia, Russland, Italia, Irland, USA, Japan og Singapore. På ulike tidspunkter mottok de offisiell støtte og anerkjennelse fra regjeringene i disse landene.
