Få forfattere har kjent Italia bedre enn Stendhal. Allerede som 17-åring krysset han Alpene for første gang, i kjølvannet av Napoleons hærer, og hans kjærlighet til landet førte ham tilbake gang på gang, frem til noen måneder før hans død. Besøkene hans varierte fra kortvarige opphold på bare noen uker til lengre perioder som strakk seg over år. Den siste delen av livet tilbrakte han som fransk konsul i Civitavecchia. Men Stendhal var aldri en turist i tradisjonell forstand. For ham var ikke Italia bare et skattekammer fylt med ruiner, museer og gallerier. Det var livets puls, sjelen i landet, samt de dype og komplekse prosessene som foregikk i dets hjerte og sinn, som virkelig fanget hans interesse. Bildet – eller rettere sagt, denne levende drømmen – om Italia som Stendhal skapte, er fortsatt like friskt og lokkende i dag som det var for nesten to hundre år siden.
