Mark Rothko (1903–1970) var en sentral figur innen kunstverdenen, kjent for sin motstand mot enkle tolkninger og klassifiseringer. Som en fremtredende forkjemper for kunstnerens totale frihet til å uttrykke seg, identifiseres Rothko ofte med den abstrakte ekspresjonismen, en bevegelse som først ble definert i New York City. Imidlertid avviste Rothko denne merkelappen, og understreket i stedet betydningen av «et fullbyrdet møte mellom bilde og betrakter». Etter å ha startet karrieren med figurative verk, utviklet Rothko ikoniske malerier preget av dristige fargeblokker i nyanser av rød, gul, oker, rustrød, svart og grønn. Gjennom disse lysende, pulserende fargeformene formidlet han at han ikke hadde fjernet det menneskelige figuren, men snarere erstattet det med symboler eller former. Disse intense fargefeltene rommet alt av menneskelig lidenskap og tragedie. Samtidig ga Rothko en betydelig rolle til betrakteren i opplevelsen av kunsten sin. Han mente at «et bilde lever gjennom fellesskap, det utvider og vitaliserer seg i øynene på den sensitive observatøren». Denne boken utforsker Rothkos kunstneriske utvikling fra hans tidlige verk til hans mest kjente produksjoner.
