Boken "Critique as Social Practice" tar opp spørsmålet om kritisk teori kan avdekke ideologisk vrangforestilling og falsk bevissthet fra et overordnet perspektiv, eller om den må følge de kritiske praksisene som vanlige aktører engasjerer seg i. Forfatterne argumenterer for at vi må gå utover denne dikotomien, som har ført til en teoretisk fastlåsing. Samtidig som vanlige mennesker utfører komplekse former for hverdagskritikk, er det fortsatt kritisk teoris oppgave å analysere og kritisere de sosiale forholdene som hindrer utviklingen av refleksive evner og deres realisering i tilhørende kritiske praksiser. Kun en tilnærming som samtidig er ikke-paternalistisk, pragmatisk, dialogisk og kritisk, vil kunne realisere det frigjørende potensialet i Frankfurtskole-tradisjonen til kritisk teori i radikalt skiftende samfunnsforhold.
