I en tankevekkende introduksjon til denne samlingen av essays, skriver Charles E. Rosenberg: 'På en måte eksisterer sykdom ikke før vi har blitt enige om at den gjør det, ved å oppfatte, navngi og respondere på den.' Sykdom er både en biologisk hendelse og et sosialt fenomen. Pasienten, legen, familien og sosiale institusjoner, inkludert arbeidsgivere, myndigheter og forsikringsselskaper, finner alle måter å ramme inn den biologiske hendelsen på en måte som gir mening for dem og tjener deres egne formål. Mange av sykdommene som diskuteres i boken, slik som terminal nyresykdom, revmatisk feber, parasittiske infeksjonssykdommer, og koronar trombose, har blitt definert, omdefinert og navngitt på nytt i løpet av flere århundrer. Essensene av sykdom har også blitt brukt for å ramme inn kulturelt resonante atferd, som selvmord, homoseksualitet, anorexia nervosa og kronisk utmattelsessyndrom. Offentlig politikk bidrar også til hvordan sykdom blir framstilt, som vist i tilfellene med yrkesskader og rettspsykiatri. Medisinske institusjoner fungerer som forvaltere av dette komplekse landskapet.
