Boken 'Unmanning' utforsker betingelsene som skaper ubemannede plattformer i USA, ved å ta for seg en genealogisk tilnærming til eksperimentelle, pilotløse fly som ble testet mellom 1936 og 1992. Karakteristikker ofte tilskrevet droner—som maskinaktig kontroll, fiendskap og avstand—blir realisert gjennom forskyvninger mellom mennesker og maskiner som former et mediert krigsteater. I stedet for å behandle dronen utelukkende som et resultat av krigen mot terror, analyserer dette verket samtidens målrettede drap gjennom en rekke mislykkede eksperimenter for å utvikle ubemannet flyvning i det tjuende århundre. De menneskelige, maskinelle og mediale delene av dronefly er organisert for å skape et tilsynelatende ikke-menneskelig rammeverk for krig, som avviser sine politiske grunnlag som teknologisk fremgang. Disse eksperimentene er knyttet til historiene om global kontroll, kybernetikk, rasisme og kolonialisme. Ulykker og feil med droner understreker betydningen av menneskelig handling i å forme teknopolitiske strukturer som ofte står i kontrast til det ”menneskelige.”
