Boken "Zwei Krankengeschichten" inneholder to av de mest ikoniske sykdomshistoriene fra Sigmund Freud, grunnleggeren av psykoanalyse. Den første historien, kjent som 'Rattenmann', ble skrevet i 1909, mens den andre, 'Wolfsmann', ble dokumentert i 1914, men først publisert i 1918. Tittelen 'Rattenmann' refererer til en pasient med en sadistisk tvangstanke som peker mot en orientalsk straff med rotter, mens 'Wolfsmann' er et pseudonym for en pasient med en intens frykt for ulver. Begge pasientene led av alvorlige nevroser – den ene var jurist, mens den andre var en russisk godseier. I 'Rattenmanns' behandling fikk Freud dybdeinnsikt i mekanismene bak tvangstanker og handlinger, samt den ambivalente konflikten mellom kjærlighet og hat, i tillegg til den magiske troen på tankenes allmakt. I 'Wolfsmanns' tilfelle ble Freud spesielt fascinert av avdekkingen av en 'barneneurose', som han utforsket gjennom tilbakemeldinger fra pasienten som voksen. Disse historiene illustrerer Freuds grunnleggende teorier og gir en dypere forståelse av menneskesinnets kompleksitet.
