Denne verdifulle boken tar for seg et viktig tema innen utdanningsforskning i utviklede land - forholdet mellom forskning på den ene siden og beslutningstaking og praksis innen utdanning på den andre. Boken presenterer en grundig og omfattende analyse av styrker og svakheter ved utdanningsforskning, og tilbyr innsiktsfulle perspektiver på hvordan forskere og utdanningspolitiske beslutningstakere kan samarbeide. Den stiller også grunnleggende og kontroversielle spørsmål knyttet til dette temaet, slik som: Kan det eksistere harmoni mellom forskere og utdanningspolitiske beslutningstakere eller praktikere? Fører alltid økt kunnskap til praktiske forbedringer, eller kan det også ha uønskede konsekvenser? Vil utdanningsforskning blomstre dersom den utsettes for mer sentralisert styring? Gjennom nøye vurdering av disse spørsmålene, tar boken deler av samtalen videre om hvordan utdanningsforskning kan tilpasses for å bedre møte både politikkens og praksisens behov.
