I dette provokative og bredt anlagte verket argumenterer forfatterne for at måtene kunnskap - både vitenskapelig, sosial og kulturell - produseres på, gjennomgår grunnleggende endringer mot slutten av det tjuende århundre. De hevder at disse endringene markerer en tydelig overgang til en ny modus for kunnskapsproduksjon, som erstatter eller reformerer etablerte institusjoner, disipliner, praksiser og politikker. Ved å identifisere kjennetegn ved denne nye kunnskapsproduksjonen - som refleksivitet, transdisiplinaritet og heterogenitet - viser forfatterne hvordan disse aspektene henger sammen med den endrede rollen til kunnskap i sosiale relasjoner. Mens kunnskapen som produseres gjennom forskning og utvikling innen vitenskap og teknologi får stor oppmerksomhet, skisserer forfatterne også de skiftende dimensjonene av samfunnsvitenskapelig kunnskap og humaniora, samt forholdet mellom kunnskapsproduksjon og dens formidling gjennom utdanning.
