Evaluering er et sentralt verktøy for å guide utviklingen av programmer og vurdere deres resultater. Evalueringseksperter har som ansvar å levere bevis som kan støtte beslutningsprosesser, og derfor stilles det store forventninger til deres arbeid – de må utvise uavhengighet og objektivitet i politikkutforming. Utfordringene de står overfor er betydelige, gitt kompleksiteten i moderne intervensjoner og det politiske landskapet som preger alle deres undersøkelser. I denne sammenhengen har evalueringseksperter utviklet et bredt spekter av forskningsmetoder, og gjennom sine profesjonelle foreninger har de etablert standarder for evaluativ forskning samt akkreditering av evalueringspraktikere. Men et stort spørsmål gjenstår: Har denne kolossale innsatsen resultert i en progresiv, kumulativ og autoritativ kunnskapsbase som kan betraktes som vitenskapen om evaluering? Dette spørsmålet tar Ray Pawson opp i sin oppfølger til 'Realistic Evaluation' og 'Evidence-based Policy'. I sin analyse presenterer han en detaljert plan for en evalueringens vitenskap basert på realistiske prinsipper.
