Denne boken undersøker hvordan dansk skole- og utdanningspolitikk i stadig større grad påvirkes av transnasjonale utdanningspolitiske samarbeid. Organisasjoner som OECD, EU, IEA og den europeiske Bolognaprosessen bidrar til å skape en konsensus rundt standarder og beste praksis, basert på felles statistikk, prestasjonsindikatorer og internasjonale sammenligninger. Til tross for Danmarks påstand om sitt unike utdanningssystem, fører slike sammenligninger, som PISA-undersøkelsene, til rangeringer hvor deltakerlandene enten oppfattes som vinnere eller tapere. Siden 1990-tallet har utdanning blitt en fremtredende sak på både transatlantiske, europeiske og nasjonale politiske agendaer. Denne utviklingen henger sammen med økningen av tanker om globale kunnskapsøkonomier, som innebærer at både individets og nasjonens humankapital må optimaliseres for at visjonen om Danmarks og Europas fremtid skal bli realisert. Boken setter denne komplekse utviklingen og den motstanden den skaper inn i en større sammenheng.
