I for internatunge er en gripende og brutal fortelling om oppveksten på internat i Norge. Boken tar for seg livene til fire unge mennesker: Elis, Arno, Frans og Máret, som tvinges til å forlate sine hjem for å bo og lære i et miljø preget av usikkerhet og fravær av omsorg. Gjennom deres historier belyses de vanskelige omstendighetene de forsaker, og hvordan barn kan være både støttende og uvenner i slike situasjoner. Romanen gir et viktig innblikk i skulepolitikken i Finnmark på 1950- og 60-tallet, en tid hvor mer enn en tredjedel av barn fra sjuårsalderen ble plassert på internat. Disse strukturerte institusjonene var drevet av ønsket om å sikre skolegang for alle barn, samt et mål om å fornorske den samiske og kvenske befolkningen. Solstad skriver med omsorg og styrke om de brutale konsekvensene av emosjonell omsorgssvikt, og hva det innebærer for individet å vokse opp under slike betingelser.
