HOVEDSTOLEN utforsker minnene fra barndommen, der kronologien er byttet ut med en likestilling mellom de ulike erindringene. Selv de minste detaljene, som farger og lukter, får stor betydning. Boken fokuserer spesielt på en skilsmisse mellom hovedpersonens foreldre og hennes forhold til besteforeldrene. Begrepet 'far' blir grundig belyst i alle sine mange fasetter – som far, bestefar, Gud, og det som kan oppleves som truende. Bokens tittel refererer til forfatteren Per Højholt, som uttrykte at en forfatter ikke bør ta fra hovedstolen, det vil si skrive selvbiografisk. Innledningsvis i flere av kapitlene finner vi sitater som kan tolkes som familiemedlemmenes reaksjoner på forfatterens tekster, hvor de ofte uttrykker uenighet med det som er blitt skrevet. Dermed åpner det for en 'korrigering' av den virkeligheten som presenteres, noe som utvisker grensene mellom fakta og fiksjon. Pressen beskriver boken som en påminnelse om hvorfor vi leser romaner, ved å gi oss de intense følelsene - de 'sug i magen' - som kun en god bok kan skape.
