Løp. Skjul deg. Ironisk, ikke sant? Jeg gjør det igjen. Styx holder meg trygg mens jeg driver ham til vanvidd. Hjertet mitt kan trenge meg. Han kan trenge sin bror. Jeg er en byrde større enn den jeg bærer. Når rekkene våre utvides, tempererer mistanke og paranoia valgene vi tar. Hvem står på vår side? Hvem ønsker det vi ønsker? Til tross for all tvilen og usikkerheten, misser vi det som er rett foran oss. Jeg misser det. Trusselen vokser. Den kommer nærmere. Jeg føler det, men inntil jeg konfronterer det, kan jeg ikke forstå skrekken. Sorg rammer oss når vi minst venter det. Det finnes ingen vei ut. Ingen vei videre. Vi må redde oss selv for å redde verden. Men jeg er svak. Udugelig. Kraften min svinner hen. Hvordan klarer kjærligheten dette? Tåle selv når den er strukket og slitt? Hemmeligheter blir til svik, og deretter... Overlevelse betyr ofring. Andre er villige til å gi slipp. For meg? Jeg holder fast. Jeg kan ikke gi slipp. Jeg burde, men det er for mye. Hvordan kommer jeg meg gjennom dette når jeg ikke kan få det eneste jeg ønsker?
