Hvordan kan man gjenopprette fellesskap mellom de store tradisjonene innenfor moderne kristendom, samtidig som man bevarer mangfoldet i teologi, liturgiske uttrykk og institusjonelle former? Dette er det sentrale spørsmålet for økumenikken i dag. I et forsøk på å finne svar, ser Pere Congar tilbake på de viktigste aspektene av debatten som har blitt arvet fra fortiden. Han analyserer Det nye testamente og den tidlige kirken, og illustrerer hvordan Roma gradvis har hemmet muligheten for mangfold på flere områder. Congar retter også blikket mot de østlige kirkene, og undersøker hvilke konsepter og livsmønstre som preger holdninger til enhet. Videre fokuserer han på kirkene som har oppstått gjennom reformasjonen, og belyser hvordan nærmere relasjoner har blitt mulige etter Utstyrsmøtet II. Gjennom hele verket analyserer han begreper som har blitt sentrale i debatten om enhet, som 'den udelte' kirke, 'søster' kirker, 'økumeniske' råd, 'fundamentale' trosartikler, og lignende, og avslører deres betydning i forståelsen av kristen enhet.
