Paul Celan (1920-1970) regnes som en av de mest kjente tyske poetene fra Holocaust, med mange av sine dikt preget av en nøktern og presis språkdrakt som tar opp de brutale temaene fra denne mørke perioden. Hans samtidige, den østerrikske forfatteren Ingeborg Bachmann (1926-1973), er anerkjent som en av de mest betydningsfulle romanforfatterne, poetene og dramatikerne i den tyske litteraturen etter andre verdenskrig. Det er derfor ganske naturlig at disse to språkmesterne en gang var elskere og delte en lang, kunstnerisk og lidenskapelig korrespondanse. For første gang er nå deres brev utgitt på engelsk, og de strekker seg fra 1948 til 1961. Deres korrespondanse utgjør et gripende vitnesbyrd om kjærlighetens diskurs i en tid etter Auschwitz, preget av de symptomer, forstyrrelser og kriser som følger av deres motstridende bakgrunner og de vanskelige livsdesignene de forsøkte å forene - som kvinne, som mann, og som forfattere. I tillegg til de nesten 200 brevene, inneholder boken en viktig utveksling mellom Bachmann og Gisele Celan-Lestrange, Paul Celans ektefelle.
