Utformet i en kritisk periode for utviklingen av europeisk intellektuell liv, er verkene til Meister Eckhart (ca. 1260-1327) noen av de mest betydningsfulle middelalderske forsøkene på å forene antikk gresk tanker med den kristne tro. Eckhart skriver med stor retorisk briljans, hvor han kombinerer den neoplatoniske ideen om enhet – forestillingen om at det ultimate prinsippet i universet er enkelt og udelt – med sin kristne tro på treenigheten. Han griper også fatt i utfordringen med å beskrive en perfekt Gud gjennom et ufullkomment språk. Gjennom å smelte sammen filosofi og religion med levende originalitet og metafysisk lidenskap, har disse verkene fascinert og inspirert filosofer og teologer fra Hegel til Heidegger og videre.
