Denne banebrytende ecocritiske studien utforsker hvordan oppfatninger om både den naturlige og bygde omverdenen påvirket arkitektoniske og dekorative trender i perioden fra den late romerske republikken til den tidlige romerske imperiet. Boken gir en dyp innsikt i forholdet mellom menneskeskapte strukturer og natur, og avdekker hvordan disse ideene formet romersk arkitektur og kunst. Gjennom nøye analyse og historisk kontekst setter Zarmakoupi søkelyset på de estetiske og filosofiske perspektivene som preget denne viktige epoken.
