Denne diktsamlingen tar en ny psykologisk tilnærming for å utforske bylandskaper, både kjente og nye områder i Sheffield og Budapest. Forfatteren skriver fra perspektivet til en utenforstående, og benytter en palimpsestisk tekstur i prosa-diktet. Dette gir en ny, såkalt 'nomadisk poetikk' som krysser ikke bare språk og fysiske grenser, men også opprinnelse og identiteter. Diktningen antyder at den menneskelige psyken, kollektive minner og mangfoldige identiteter overlapper hverandres psyko-topografiske kart. Ved å kombinere både faktiske og oppdiktede, så vel som diakrone og synkrone, historiske og kulturelle lag fra byene, resirkulerer disse diktene det glemte og neglisjerte. Forfatteren fortsetter å eksperimentere med poetikken til nesten-prosafortellinger, og remapper steder i et hybrid sinn preget av amnesi og fantasi.
