Dette verket inneholder den bemerkelsesverdige doktorgradsavhandlingen til Crozier fra 1972, som drøftes av hans eksterne sensor J.H. Prynne, hvis kommentarer også er inkludert som et etterord. Crozier har som mål med denne avhandlingen å belyse den umiddelbare påstanden om at frie vers, ved å forlate metriske strukturer, har sviktet den prinsippielle begrensningen som er essensiell for skapelsen av kunstnerisk form. Dette perspektivet står i kontrast til den generelle oppfatningen blant tilhengerne av frie vers, som hevder at deres verk har en form som ikke bare er unik, men som også har en direkte forbindelse til verkets betydning. Denne forbindelsen oppleves som 'musikalisk', selv om ikke nødvendigvis på en direkte analogisk måte.
