"Coplas a la muerte de su padre" av Jorge Manrique (ca. 1440-79) regnes som et av de mest anerkjente diktene på spansk. Dette verket, som ble skrevet kort før poetens død, er en verdig elegi som utforsker ikke bare et personlig tap - døden til poetens far, Rodrigo Manrique (d. 1476) - men også den flyktige naturen av alt som er. Diktets popularitet skyldes blant annet dets minneverdige linjer, særlig de to innledende metaforene: menneskets liv beskrives som en elv som snirkler seg mot dødstimen, mens denne verden framheves som veien til den neste, det evige hjemmet. Diktet reflekterer over disse tankene i sin gjennomtenkte struktur. Det består av førti strofene, hver bestående av tre vers (tercets); hvert tercet inneholder to lengre oktosyllabiske vers kombinert med en fire-sylabbisk halvlina, kjent som "pie quebrado". Disse jevne, brudd linjene gir diktet en resonans som passer til den åpnende befaling i diktet om å vekke vår sovende sjel til tidens gang.
