I en tid preget av amatørpoesi er det de sentrale ideene som ingen eier som virkelig står frem. Bak den blendende rekka av bevisst og nyskapende kunst, finnes det en annen verden av poesi uten teknikk, beskyttet mot forandringer. Er det mulig å finne en historie om det som synes å være mest utilgjengelig for tid? Kan vi skrive en historie om de ubevisste stemmene, artikulere det ubevisste og skape en stilistikk for det konvensjonelle? De fleste som skriver poesi er uimotsagt av teori og har ingen forventninger om å vinne priser. Er det en dypere, uuttalt puls av stilhistorie, nesten frakoblet fra refleksjon og skjult for øynene til en elite som skriver direkte fra teorien? 1950-tallet fremstår nå som et mysterium, kun husket som fabrikken som produserte alle opprørerne i de påfølgende to tiårene. Men dens avvisning av retorikk åpnet dørene for den amatørmessige poeten, og dens eksistensielle bekymringer for autentisitet ga den ukjente poeten en legitimasjon for å skrive utelukkende om seg selv.
